4.søndag i påsketiden: Johannes 16,16-22: Om en liten stund…..
Vi befinner oss midt i pandemiens tid. Over halvparten av jordens befolkning har de siste ukene levd med begrenset frihet. For å bevare liv har myndighetene kommet med forbud og påbud om hva vi kan og hva vi ikke kan. Utenkelig. Utrolig. Ikke den mest fantastiske fremtidsvisjon kunne beskrive hva vi hadde i vente for hva vi hadde i vente for bare et halvt år siden.
Har man passert en barnehage denne tiden har man gjerne sett påskriften: «Det blir bra til slutt.» På barns premisser har personalet søkt å skape lys i en unormal tid. Vi håper og vi tror at ting går seg til og at det normale igjen skal innta plassen.
For alle er denne ventetiden vanskelig å takle. Vi er utålmodige.
Jesus snakker gåtefullt i søndagens tekst: Han snakker «om en liten stund». Hvor mye er «en liten stund»? Kan «en liten stund» måles? Vi har ikke noe mål å måle med. «En liten stund» er en fleksibel størrelse. For et barn kan 5 min. oppleves som uendelig lenge. Pensjonisten synes det ikke er lenge siden han eller hun hang opp julestjerna til advent i fjor før den henges opp igjen.
Det er forskjell på opplevd tid og faktisk tid.
De 7 ukene unntakstilstanden har vart her i Norge oppleves også forskjellig. For 6-åringen som har hatt hjemmeskole denne tiden kan det nok virke som en evighet.
Ordene hos Johannes er en del av den lange avskjedstalen Jesus ga disiplene. Han forberedte dem på det som skulle komme. Men er vi helt trygge på at det «bare» er hans fravær (mellom død og oppstandelse) det her er snakk om? Lever ikke kirken - slik den bekjenner - i troen på «han som skal komme…»?
Jo. Det også.
Men dette komme har da kirken ventet i snart 2000 år. Og det tallet kan da vanskelig beskrives som «en liten stund»? Men sett ut i fra det vi i dag kjenner til er universets alder er det forsvinnende lite. Ubetydelig.
For en kirke som ser fremover i tillit han som for hvem selv planetene kan beskrives som klinkekuler (jfr. Erik Bye) er vår tid liten.
Jesus opplevde selv gudsfraværet slik han uttrykte det på korset før døden inntraff. Han visste noe om hva det ville si å ikke se nærværet av sin Far. Angst. Redsel. Utrygghet. Mangel på nærhet. Manglende fellesskap.
Kjennetegn på ensomhet.
Der Jesus går over i å sammenlikne ventetiden med den gravide som ser framover tror jeg kvinner er de beste til å kjenne seg igjen. Menn har alltid befunnet seg på tilskuerplass hva graviditet og fødsel angår. Selv om forventningen til det man har i vente kan være like stor, men ha sin egen farge.
«Hurtighet» gis en egen klang om man begir seg inn i datamaskinenes verden. Der gjelder det å være rask. Der det er snakk om konkurranse dreier det seg om å være rask. At NRK har skapt sin egen profil med sitt «sakte-TV» er for en kuriositet å regne.
Om en liten stund..
Den som venter på noe godt. Den venter ikke forgjeves.